Jeg drømt om å være en forfatter fra om andre klasse på, da jeg skrev min første novelle. Det var veldig korte, om tre eller fire avsnitt som krøp arbeidskrevende, omhyggelig ut over siden. Den lille epic er nå i The Lev Raphael papirer ved Michigan State University for fremtidige forskere av mitt arbeid å fange opp uendelig betydningen av, eller bare si, "Å, søt!" og gå videre.

Når jeg forestilte skrive livet, jeg ikke forvente mitt arbeid vil noensinne bli kjøpt av noen universitet spesielle arkiver, og jeg absolutt ikke forventer et hav av strålende kritikker. Jeg lærte tidlig fra forfatteren biografier og selv aviser - siden jeg var en ivrig leser av The New York Times i grunnskole - at vurderinger kan være harde.

Jeg var heldig med min første trykte anmeldelse i 1988, fordi det var på en novelle i en antologi med flere andre forfattere, og ikke alle har blitt nevnt. Jeg ble blinket ut for alvorlige ros og innrammet jeg siden. Ikke en dårlig måte å få mitt navn der ute etter bare publisere korte historier i magasiner; New York redaktører nå visste hvem jeg var.

Det var et villedende forspill. Når min første samling av korte fiction ble publisert, inkludert dusinvis av vurderinger noen virkelige stinkers. Jeg husker ikke opplysninger, siden det var over 20 år siden, men jeg husker en gal-klingende anmeldelse hvor jeg ble angrepet fordi mange av mine karakterer ikke har mørke øyne - noen var selv blåøyet. Derfor, etter dette maven av Yiddishkeit kunne de virkelige jøder, til tross for tunge jødiske innholdet i boken. En bekymret venn ringte for å spørre meg om jeg hadde noen gang gjort noe å personlig piss kontrolløren, fordi anmeldelsen var så på.

Gjennom årene, noen forfattere vet ville faktisk ta ferie å unngå høre om sine vurderinger, eller de vil koble sine telefoner. Men det er ingen reell måte å koble lenger. Jeg har mine vurderinger utvalgte av min ektefelle: Hvis det er noe i dem jeg trenger å lese eller kanskje å lese anmeldelsen blir videre og jeg hører et utdrag. Noen ganger bryter dette systemet ned når en venn eller bekjent lar meg vet om noe skjerpende de fant i en gjennomgang. Som når en utgivere ukentlig korrekturleser ikke engang vet hvor mange mysterier hadde jeg offentliggjort i min Nick Hoffman serien; sjekke webområdet kan ha vært nyttig.

En Booklist anmelder klart hadde ikke lest romanen The tyske penger nøye (eller kanskje ikke alle?) fordi hun hevdet jeg jobbet med et tema som var ikke engang i boken. Det var frustrerende. Men min nye spenningsroman overfall med et dødelig ligger akkurat en feil-headed vurdering fra Kirkus anmeldelser som faktisk gjorde meg latter.

For de som ikke vet, i publisering verden er Kirkus beryktet for sin bitchy, selv ondskapsfulle vurderinger. En Kirkus editor jeg var på en konferanse panel med fritt innrømmet at. Når boken er publisert, kan Kirkus føler at den krigerske alkoholholdige relative du vet er sannsynlig å dukke opp på familie gjenforeninger og ødelegge dagen ved full, starte en kamp og Spy i potetsalat.

Så hva sprakk meg om denne anmeldelse av boken min 25? For å gjøre et poeng som fullstendig overgår plot og logikken av Assault With a Deadly Lie, sa anonym kontrolløren min roman med spenning motsagt meldingen til en av bøkene mine medforfatter, en bok om Selvfølelse barnespill 8-12. Jeg tuller ikke. Denne nimrod sammenligne ikke meg voksen thriller til andre bok i min Nick Hoffman mysterium serien, men helt upassende forhold til en selvhjelpsbok. Og kommet en 100% på kant med hva som faktisk skjer i romanen og hva det betyr.

En gjennomgang som det som er så bush-league og udugelig er et perfekt eksempel på PG Wodehouses definisjon av korrekturlesere: "deaf menn tuning piano."

Flere bokanmeldelser @ Dyman and Associates Publishing Inc